En kort kommentar til to av poengene til John Cleese. Han bekrefter viktige erfaringer jeg har gjort i mitt arbeid med time management i skolen. For det første vil jeg gi full støtte til hans råd om å ”sove på saken”, og i stedet gå løs på utfordringene neste dag. Hvis jeg er på etterskudd og går fra jobben uten at forberedelsene til neste dags undervisning er i havn, har jeg to muligheter. Jeg kan sitte på kvelden og jobbe eller jeg kan stå tidlig opp neste dag. Jeg har prøvd begge deler, og er ikke i tvil om hva som fungerer best. Så lenge jeg har kontroll på hovedlinjene i arbeidet som skal gjøres, er det klart mest effektivt å jobbe som morgenen.  Etter en lang arbeidsdag synker produktiviteten, og det er vanskeligere å samle tankene til kreativt arbeid. Etter en god natt søvn fokuserer de fleste av oss bedre og underbevisstheten jobber også med oppgaven i løpet av natten.

John Cleese er også opptatt av hvordan vi kan skape en atmosfære av kreativitet rundt oss. Over halvparten av min arbeidstid går med til arbeid utenfor klasserommet. I tillegg til en del rutinepreget arbeid, handler det i høy grad om kreative arbeidsøkter. Cleese påpeker at det mest uheldige i en skriveprosess er avbrytelser. Tankestrømmen blir avbrutt, og det tar tid å komme på sporet. Hans anbefaling er å gi beskjeden ”ikke forstyrr” til kolleger eller gjerne ta seg en tur i parken. Min egen løsning kan være å ta med seg laptopen til et rom med lav puls, eller jobbe hjemme en dag undervisningen begynner sent. En sen ettermiddag kan gi 2-3 timers kvalitetstid etter at elevene (og de fleste kollegene…) er gått hjem. Ellers er hodetelefoner og god musikk et velprøvd middel når det blir for mye liv og rør i kontorlandskapet. Da har jeg selvfølgelig først sørget for å fange de digitale tidstyvene.

Jeg lever i to verdener. Det er til tider slitsomt, men også utfordrende og lærerikt. Jeg prøver etter beste evne å ta del i mine elevers og mine barns verden. Den er svært forskjellig fra den jeg vokste opp med. For dem hører telefoner med ledning til på museum. E-post er gammeldags. Venneflokken er konstant pålogget via mobil eller fjesbok. All verdens musikk, video og fakta om urbaniseringen i Asia er som regel bare noen tastetrykk unna. På skolen håndterer elevene blyant og papir og møter lærere med usvikelig tro på

YouTube er blitt en selvfølge i min undervisning og i elevenes hverdag. Elevene i en niende klasse fikk nærmest hakeslepp da jeg nevnte at YouTube ble startet for fem år siden. Samtlige elever i klassen bruker Facebook. Nettsamfunnet ble åpnet for norske brukere for fire år siden og har nå rundt 2, 5 millioner norske brukere. Jeg mener selv at jeg henger brukbart med, men utviklingen går fort. Web 2.0 (forklart på YouTube her) har åpnet en helt ny verden for kommunikasjon og læring. For mine elever er denne virkeligheten en selvfølge. De er digitale innfødte. Blir de tatt på alvor i dagens skole eller tilbyr vi en læringsarena som er gått ut på dato? 

Marc Prensky skiller mellom digitale innfødte og digitale innvandrere. Jeg er en digital innvandrer. Selv om jeg har lært meg en del, er dagens virkelighet grunnleggende forskjellig fra den jeg vokste opp i. Jeg har tidligere fabulert om hvordan min oppvekst hadde vært hvis jeg hadde YouTube som læringsarena. De digitale innfødte skiller seg fra tidligere generasjoner ved at de har vokst med digital kommunikasjon. Med andre forventninger og behov når de håndterer informasjon. (Arne Krokan operer med tre kategorier når han deler befolkningen inn i ”Gamliser, digitale immigranter og innfødte”)

Prensky påpeker at vi immigranter tilpasser oss den nye virkeligheten i varierende grad. Noen klarer det bedre enn andre, men som immigranter har vi en ”aksent” som skiller oss fra de innfødte. Det kan for eksempel være at vi printer e-posten, eller at Internet ikke er det første stedet vi besøker når vi trenger informasjon. Jeg utfordres stadig av min egen iboende trang til å lese bruksanvisningen når jeg ser mine egne barns digitale intuisjon i møte med nyanskaffede duppeditter. Oppdaterte nyheter og værmelding er tilgjengelig på nett, gjerne via telefonen, døgnet rundt. Hvor mange immigranter har ikke for vane å tenke Dagsrevyen når klokken er syv?   

Digitale innfødte er vant til å motta informasjon raskt. Multi-tasking (som gjerne misforstås, se her) hører til dagsorden og konstant pålogging gjør at de forventer umiddelbar respons og belønning. I tillegg leser de på en annen måte. De er vant til hypertekst og skjermbildets grafikk mens vi immigranter gjerne går i lineært modus og fester blikket øverst til venstre. Disse forskjellene gjør dem mindre mottagelige for trinn-for-trinn-logikk og tradisjonell forelesningsmetodikk. Prensky slår fast at de metodene som ble brukt da jeg gikk på skolen ikke fungerer på samme måte i dag. Rett og slett fordi dagens elever er annerledes. Vi kan derfor velge mellom å ønske oss tilbake til fortiden eller erkjenne at fremtiden er nå. En britisk professor hevder sågar at digitaliseringen fører til at hjernen blir annerledes i fremtiden.

Den digitale revolusjonen utfordrer oss på både metodikk og innholdet i undervisningen. For min egen del prøver jeg å unngå køen på kopirommet og lar bl.a. elevene kommunisere via blogg og videoposting i sosiale nettverk. Mulighetene er mange og spennende hvis vi tar i bruk språket til de digitale innfødte. Prensky selv er ivrig tilhenger av bruk av dataspill i læring. VG beskrev nylig under overskriften ”Du lærer best med spill” hvordan forskning viser at spill kan være den mest effektive jobbopplæringen.  

I skolen møter de digitale innfødte en lærerstand som i all hovedsak består av digitale immigranter. Det bør utfordre oss til en kontinuerlig realitetssjekk. Utdanner vi elevene til en virkelighet som ikke lenger finnes? Til en verden som var slik min generasjon tror at den fremdeles er? Vi besitter ikke noe kunnskapsmonopol i møte med dagens elever. Men vi har en svært viktig jobb å gjøre som veiledere, slik at elevene får hjelp til å se helhet og sammenhenger. Med de digitale innfødte som endringsagenter.   

Tidstyver har alltid eksistert. Den digitale varianten stiller oss imidlertid overfor helt nye utfordringer. Jeg lar meg begeistre over hvordan teknologien gir meg ny muligheter og på mange måter effektiviserer arbeidet mitt. Samtidig har også jeg erfart at retting av elevarbeider har måtte vike til fordel for en hvileløs ferd på verdensveven. Behovet for disiplin og klare prioriteringer er slett ikke blitt mindre i en tid der konstant pålogging er en livsstil.

Aftenposten skriver om at Innboksen er en tidstyv. Avisen viser til en dansk undersøkelse der blant annet kommer frem at få arbeidstagere har et godt system for å håndtere e-post. Undersøkelsen viser blant annet at 95 % av e-postene er interne. Her er det nok å ta fatt i på mange arbeidsplasser.

Under tittelen ”Distraksjonenes tid” beskriver Torill Moi i sin faste spalte i Dagens Næringsliv en situasjon mange kjenner seg igjen i:

”Klokka er ni om morgenen, jeg setter meg til arbeidsbordet, fast bestemt på å gyve løs på dagens viktigste prosjekt. Det kan være å skrive denne spalten. Eller kanskje det gjelder å forberede dagens undervisning, få unnagjort en administrativ rapport, gi kommentarer på et avhandlingskapittel, eller skrive noe på mitt eget prosjekt. Uansett hva oppgaven er, krever den konsentrasjon. Men det er jo ikke noe problem. Jeg vet at jeg kan konsentrere meg fordi jeg har gjort det før. Men likevel får jeg ikke ro på meg før jeg sjekker eposten. Det kan jo være at en hastesak har oppstått…”

Hun beskriver så hvor fort tiden går hun taster seg bort på nettet. Tid som skulle vært brukt til andre og viktigere oppgaver. Min egen erfaring tilsier meg at det er mulig å fange de digitale tidstyvene ved hjelp av noen få enkle prinsipper. Det at jeg ikke alltid makter å følge disse prinsippene gjør meg bare smertelig klar over hva som fungerer i distraksjonenes tid – god planlegging og klare grenser. Her er mine tre kjøreregler. 

1 Planlegg dagen på forhånd

 Teori og egen erfaring innen time management bekrefter utsagnet til Alex MacKenzie: ”Handling uten planlegging er årsaken til enhver fiasko”. Jeg vet utmerket godt hva som lett skjer, når jeg tar fatt på arbeidsdagen uten en klar plan for hva jeg skal jobbe med. En formiddag uten undervisning kan gjerne ende med undringen ”hva fikk jeg gjort i dag?”. En sjekk av nyhetene på nett hyperlinket meg langt vekk fra en revisjon av årsplanen i RLE. En mail eller en kommentar på bloggen førte til en meningsutveksling som ikke tok slutt.      

Alternativt jobber jeg ut fra oppgavelisten jeg la inn i min elektroniske kalender (les Outlook i skolen her) før jeg logget av dagen før. Her prioriterer jeg hva som var viktig, også i et lengre perspektiv. Noen timers konsentrert jobbing fra morgenen med kreative oppgaver som krever konsentrasjon gir arbeidsdagen en perfekt start.

2 Ta kontroll over all kommunikasjon.

Jeg sjekker i utgangspunktet mail på morgenen og før jeg går på ettermiddagen. Det gjelder også spørsmål fra elever via læringsplattformen. I prinsippet har jeg samme holdningen til sosial nettverk og telefon. Spørsmål og kommentarer som dukker opp på skjermen eller på mobilen, krever gjerne ikke svar med en gang. Hvis ikke det er en hastesak, noe det sjelden er, noterer jeg den på dagsplanen og kommer tilbake til saken. Forespørsler som tar et par minutter, tar jeg med en gang. 

3 Sett grenser mellom jobb og privatliv.

Her er jeg prinsippfast, noen vil si firkantet. På PCen har jeg to brukerkontoer, en for jobb og en for privat. Det betyr at alt av dokumenter, nettresurser, kalender og e-post er klart adskilt. Fordi jeg jobber konsekvent papirløst, er dette viktig. Jeg har tre e-postkontoer, en til jobb, en til privat korrespondanse og en til reklame m.m. som jeg helt frivillig mottar en god del av hver dag. Et slikt skille gir meg nødvendig fokus, og jeg går ubesværet forbi kolleger som forviller seg inn på Facebook. Med min beskjedne fjesbokbruk er det for så vidt ikke særlig krevende.

Disse prinsippene er basert på egne erfaringer, men har i høy grad sin bakgrunn i klassisk time management. Jeg fikk interesse for dette emnet etter en periode det jeg til de grader kom i skvis i den berømte tidsklemma. I skolen gjør ”læreryrkets egenart” med fleksitid og hjemmekontor oss for lite bevisste på gode prinsipper for tidsstyring (les her om ”Tidsbruk i skolen – spørsmålene som ikke stilles). Mer om min interesse for time management i skolen finner du her.

Brian Tracy har et tips som jeg også gjerne følger. Når du har hatt en lengre arbeidsøkt med oppgaver som krever fokus, skal du unne deg en belønning. Det kan være en lystbetont oppgave som ikke er har så høy prioritet. En type oppgave som du lett ville begynt dagen med, hvis du ikke hadde en klar plan for hva som er viktig. Slik at du ble tvunget til en arbeidsøkt hjemme på kvelden for å komme à jour.

(Les gjerne kronikken min om Time management i skolen i Utdanning)

VG har satt opp 10 punkter der iPad sammenlignes med en Acer Aspire 3820 T. Basert på avisens ”test” får vi noen ganske interessante brukerprofiler. Brukere av iPad ligger mye på sofaen og kjører mye tog eller fly. I tillegg kjøper de nok en iPad i uken. VG har nemlig viet et eget punkt til tiden det tar når maskinen settes opp aller første gang. De har også ekstremt dårlig tid når de spiser frokost. Det går hele 47 sekunder raskere å åpne innboksen med iPad når begge maskinene er avslått. Mindre interessant er det tydeligvis at du kanskje skal svare, altså skrive (noe som VG faktisk  mener at laptopen er bedre til), på e-posten. I tillegg er iPadbrukerne avhengig av 10 timers batteri levetid, 2 mer enn laptopen fra Acer.

Hva slags mennesker er det så som heller bør bruke laptop? Jo, det er folk som skriver! I tillegg er de opptatt av programutvalget på PCen og at maskinen har godt utvalg av tilkoblingsmuligheter. Kanskje de skal skrive ut noe de har på maskinen sin? Eller koble den til flatskjerm via HDMI-utgangen?

Apple har klart å få til en må-ha-det-stemning rundt sine iProdukter. En stemning som merkes tydelig i store deler av norsk media. For øvrig, hvorfor sammenlignes iPad med en laptop til omtrent samme pris, ca. 6000 kr? ”Testen” til VG ville ikke artet seg særlig annerledes hvis alternativet hadde vært en laptop til omtrent halve prisen. Kanskje pris teller for noen brukere?

Jeg er ikke tvil om at iPad er et solid produkt til sitt bruk. VG er jo også klar på at det er bruken som skal avgjøre når du er i kjøpsmodus. Jeg evner bare ikke å se et slikt behov foreløpig. Mitt behov for bærbar teknologi dekkes av tre produkter. Det holder. En iPad ville ikke erstattet noen av disse. VG gjør jo også oppmerksom på at du må ha en PC i tillegg til iPad.

Jeg klarer meg fint med telefon, lesebrett og bærbar PC. Telefon må jeg jo ha og smarttelefonen med 4,3 tommers skjerm fungerer utmerket til bl.a. e-post, nettaviser og videoklipp på YouTube. Mitt Kindle lesebrett (les mine blogginnlegg om det her og her) gjør jobben når jeg leser bøker og abonnerer på aviser (med fokus på tekst, ikke hyperlenker, bilder og video). Den slår iPad på batterilevetid og lesevennlighet (les bl.a. om det her) og den rimeligste utgaven koster rundt en tusenlapp levert på døren (se her). Så har jeg en laptop som selvfølgelig tar mer plass enn en tablet. Men på jobben har jeg den alltid under armen på vei til klasserommet. Så får jeg heller legge en pute under hodet hvis jeg absolutt må på nett i sofamodus.

Mange som skriver i Word (andre tekstbehandlere har i varierende grad samme muligheten), bruker autokorrektur uten å være klar over hva som faktisk skjer. Når du skriver f.eks. og trykker mellomromstasten blir resultatet for eksempel. Eller skrivefeilen privelegium retter seg til privilegium. Så slipper du å bli klar over alle dine skrivefeil… Riktig spennende blir dette når du selv tar kommando og bruker denne funksjonen på en kreativ måte. Slik at du sparer tid og forenkler arbeidshverdagen. I Word 2007 trykker du Office-knappen øverst i venstre hjørne (bruke gjerne [Alt] + f), så Alternativer for Word, Korrektur og Alternativer for autokorrektur. Resten sier seg selv. Mer info finner du her.

Hvis du jobber i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, blir du nok passe lei av disse 47 tegnene. Da kan du velge å skrive f.eks. dir og så vips, resten går av seg selv. Jeg har bl.a. automatisert navnet mitt og arbeidsplassen på denne måten. Hvis jeg var politiker i en valgkamp, kunne jeg spart mye energi. På blogg og i leserinnlegg kunne jeg skrevet svada og maskinen responderte med ”Hvis velgerne gir oss den nødvendige tillitt på valgdagen, skal vi fra dag én sørge for å iverksette tiltak slik at…”. I en lærerhverdag gir metoden muligheter bl.a. annet i forbindelse med rettearbeid. Enkelte formuleringer går mye igjen og kan automatiseres på denne måten. Jeg jobbet med en norsklærer som satte dette i system og var fornøyd med metoden. Selv har jeg så vidt testet dette og er fremdeles på utprøvingsstadiet. Noe jeg derimot har lært meg og spart timevis av arbeid på er bruk av makroer.

I praktisk bruk arter makroer seg langt på vei på samme måte som autokorrektur. Du trykker på 2-3 taster og maskinen gjør en jobb som sparer deg for tid. Forskjellen er at det her er snakk om mer komplekse operasjoner. I mitt tilfelle har det forenklet retting av tekster i engelskfaget. En makro er et slags opptak av en serie tastekombinasjoner som også inkluderer bruk av menyer, faner, verktøylinjer etc. I tillegg til tastekombinasjoner kan du også bruke mus når du ”spiller inn” en makro. Jeg har i praksis gått fra penn og papir til en heldigital retteprosess. Ved bruk av fargekoder og funksjonen Sett inn merknad (hurtigtaster her også) foregår alt på tastaturet. Og resultatet er tilgjengelig for både meg og eleven så lenge de går på skolen. Jeg underviser nå tiende klasse. På skolens læringsplattform finner vi raskt frem arbeid som ble gjort for to år siden. Jeg har blogget detaljert om bruk av makroer tidligere. Her kan du lese en mer gjennomgang av metoden i mitt innlegg om digital retting.

Datamaskinen er et verktøy. Det er jeg som lærer, som gjør selve jobben. En digital skolehverdag gir meg bedre forutsetninger for å gjøre en god jobb.

En hurtigtast er tastekombinasjon som er erstatter bruk av mus. Det første mange lærer er å trykke [Ctrl] + C når tekst skal kopieres og så [Ctrl] + V når teksten skal limes inn. Hvis vi bruker denne tastekombinasjonen som et eksempel, ser vi fort hvor tidkrevende det er å bruke mus i stedet. Når du først har merket teksten, noe som jo også går mye fortere med hurtigtaster ([Ctrl] + [Shift] + piltaster), er det bare å trykke en gang til på tastaturet for å kopiere teksten. Alternativet er jo å føre musen til det merkede ordet, høyreklikke og så klikke på kopier. For de som er vant med hurtigtaster, virker dette ufattelig tungvint.

Hjelpfunksjonen (trykk F1 i Windows) i de forskjellige programmene er en god start når du ønsker en oversikt over hurtigtaster. Ellers er det bare å google hurtigtaster eller shortcut keys, så finner du mange muligheter til å fordype deg i hurtigtastenes vidunderlige verden. Finn deg så en grei oversikt over hurtigtaster, for eksempel denne. Et godt tips er å legge merke til hva du jevnlig bruker mus til. Finn så hurtigtaster som gjør jobben raskere. Lærer du deg en kombinasjon i uken, har du femti på et år. Lag deg gjerne et dokument med oversikt over kombinasjoner som du vil lære. Så kan du raskt oppdatere deg ved behov eller når tastetrykk går i glemmeboken.

Behovet for hurtigtaster er jo i noe grad avhengig av bruksmønster og vil derfor variere noe. Jeg har eksempelvis gjerne oppe mange programmer og dokumenter samtidig og trenger å manøvrere hurtig fra det ene vinduet til det andre. Her er et lite utvalg av mine favoritter.

• Veksle mellom programmer: [Alt] + [Tab]. Ved å holde [Alt] nede, kan du veksle mellom programmene ved å trykke [Tab]. Trykker du Windowstasten og et tall får du frem programmer i den rekkefølgen de ligger på oppgavelinjen.
• Minimere alle åpne vinduer og vise skrivebordet: Windowstasten + D. Alternativet er jo å minimere alle programmene enkeltvis ved hjelp av mus…
• Lukke programmet/dokumentet som vises: [Alt] + F4. Du slipper å sikte på X-en oppe i høyre hjørnet.
• Høyreklikktasten. Mange har ikke oppdaget at tasten mellom [Alt Gr] og [Ctrl] faktisk erstatter høyreklikk på musen. Blant annet praktisk når du får rød strek under det du skriver i Word.
• Sett inn hyperkobling: [Ctrl] + [Alt] + K. Jeg bruker hyperkoblinger (tekst som linker til websider, andre dokumenter på datamaskinen m.m.) ganske ofte. Dette blogginnlegget skrives først i Word der det går kjappere å legge til hyperkoblinger enn i WordPress. Så limer jeg teksten inn i editoren til WordPress.
• Fjern formatering: [Ctrl] + mellomrom etter å ha merket aktuell tekst. Svært praktisk når en limer inn tekst fra forskjellige kilder.
• Kopiere og lime inn formatering: Merk et ord i teksten som er formatert slik du ønsker, og klikk [Ctrl} + [Shift] + C. Merk så de delene av teksten du vil skal ha samme formatering (gjerne hele teksten ved å trykke [Ctrl] + A). Klikk så [Ctrl} + [Shift] + V. Da kopieres formateringen og ikke selve teksten.
• Sett inn punktliste: [Ctrl] + [Shift] + L. Jeg bruker punktlister mye og sparer meg for mange museklikk på denne måten.
• Velg lysbildevisning i PowerPoint: F5. Jeg trodde denne var helt elementær, men det er ikke sjeldent jeg ser at noen bruker unødvendig lang tid på å lete seg frem med mus. I stedet for å trykke funksjonstasten F5 straks presentasjonen er åpnet. Ved å velge [Shift] + F5 starter lysbildefremvisingen fra det aktuelle lysbildet du jobber med i normalvisning.

Hurtigtaster kombinert med touch gjør arbeidet svært mye enklere. Jeg ser blant elever og lærere at forskjellene er svært store. Dette vil helt klart komme til uttrykk i holdningen man har til oppgaveskriving og arbeid med for eksempel dokumentasjon av elevenes ferdigheter. En god del av arbeidet med rapporter handler nemlig om å kopiere og lime inn tekst med flere dokumenter åpne samtidig. Hvis du mestrer tastaturet, har du bedre forutsetninger for å mestre jobben.

I mitt første av tre innlegg om tastaturferdigheter får du noen tanker om touchmetoden. Her får du blant annet se hvordan Internett gir muligheter til å lære metoden – helt gratis.

Ferdigheter i data dreier seg slett ikke bare om innsikt i teknologi. Du kan vite forskjell på en drøss av filformater og ha innsikt i alskens programvare. Det hjelper deg lite når utfordring er å få unna rene skriveoppgaver. I førdigital tid var ferdigheter ved tastaturet noe som i større grad var forbeholdt utdannede sekretærer. Da jeg gikk på ungdomsskolen var maskinskriving et eget valgfag. Jeg har jobbet som journalist tidlig på åttitallet. Arbeidet ble gjort ved hjelp av blokk og blyant. Inntil det ferdige produktet skulle føres inn ved hjelp av skrivemaskin. I våre dager er vi alle sekretærer. I min hverdag er penn og papir definitivt historie. Jeg blogger om en papirløs hverdag her.

Jeg lærte meg touchmetoden i fjor. Det går ikke lynraskt, men jeg merker helt klart fordelene. Jeg slipper å se på tastauret, tempoet har økt og hele arbeidssituasjonen er mindre anstrengende. I et lærerkollegium er det enorme forskjeller på dette området. De superraske har en arbeidshverdag som burde inspirere sinkene til å ta seg et kurs i touchmetoden. Gevinsten er åpenbar, men det krever målbevisst jobbing for å komme dit. Touch er grunnleggende ferdighet som tar tid å lære. I et kortsiktig perspektiv er det enklere å holde på gamle vaner. Og å klage på at vi må bruke mer tid på dokumentasjon.

Jeg brukte programmet Wintouch som kan kjøpes her. I tillegg har jeg testet ut gratisprogrammet Type Faster. Det kan lastes ned her. Etter installasjon kan du tilpasse programmet slik at du får norsk tastatur. Hvis du har behov for å sjekke hvor du ligger i løypa med tanke på skrivehastighet, kan du prøve deg på 10-fast-fingers speedtest. Klikk her for den norske versjonen. Hvor mange ord klarer du i minuttet?

Lærere er opptatt av tidstyvene I skolen. Til tross for dette er fokus på tastaturferdigheter til de grader en sjeldenhet. I desember 2009 kom det regjeringsoppnevnte tidsbruktuvalget med sin rapport om tidsbruk i skolen. Tanken om at digitale ferdigheter er et middel i kampen mot tidstyvene er knapt til stede. Følgende observasjon er det nærmeste jeg kommer: ”Det utvikles stadig ny teknologi. For å dra nytte av teknologien trenger aktørene brukerkompetanse. I skolen, som ellers i samfunnet, vil mange arbeidstakere måtte sette av tid til å tilegne seg denne kompetansen. (side 12)” Egentlig er det godt sagt. Samtidig er det alt rapporten på drøye 70 sider sier om saken (rapporten finner du her). Dette fokuset er heller ikke til stede blant de 10 viktigste tiltakene utvalget lanserer.

Fordi akkordprinsippet lever i beste velgående i skolen, er det vanskelig å få denne type ferdigheter på dagsorden. Behovet for effektive og gode arbeidsvaner usynliggjøres langt på vei slik arbeidstidsavtalen er skrudd sammen. Timene blir holdt, prøvene rettet, konferansene gjennomført og karakterene satt. Her er ingen økonomiske insentiver for arbeidsgiver eller lærer. Men om ikke gevinsten viser seg i regnskapet, kan resultatet utmerket godt bli fornøyde lærere som samhandler bedre og har mer å gi som kunnskapsformidlere.

Aller først noen glimt fra min hverdag med YouTube. Jeg har nylig kjøpt ny mobiltelefon. YouTube var viktig kjøpshjelp da jeg skulle velge riktig smarttelefon. HTC HD 2, Nokia N900, Iphone eller…? Her er det nok av videosammenligninger med ditto kommentarer. Ekspertisen overgår gjerne den jeg møter i elektrobutikken. I tilegg er det køfritt, døgnåpent og det koster ikke en krone. Tidligere i år byttet jeg bil. Youtube var en av flere kanaler da jeg sonderte markedet for et egnet kjøretøy. Her fant jeg seriøse tester og brukeropplevelsen samt galninger i akselrasjonstester med videokamera fokusert på speedometeret.

Når jeg har behov for å lære nye programmer og funksjoner i dataverden er YouTube et opplagt sted å lete. I mange tilfeller er det helt klart mer effektivt enn å sjekke hjelpfunksjonen eller å utsette seg for prøving og feiling på egenhånd. Ved å søke på aktuelt program eller funksjon samt ”tutorial” treffer jeg gjerne på en ivrig amatør som viser vei. Eksempelvis finner du en grei innføring i embedding av YouTubevideo i Powerpoint på den måten. Hvis ikke du har tilgang til din egen private datalærer når det måtte passe deg, er dette en utmerket læringsarena.

Nå er jeg ikke lenger avhengig av PC. Med YouTube på mobilen er hjelpen aldri langt unna. For noen få dager siden diskuterte vi ferieplaner med noen venner. Vi ønsker å reise til Barcelona, og der hadde de vært. I løpet av ganske få klikk på telefonen skaffet søket ”Barcelona + tourist” oss en flott video fra byen. Kvaliteten er solid på den 4,3 tommer store skjermen, og en slik videosnutt gjør helt klart noe med engasjementet i samtalen. Som filmelsker kommer jeg av og til over interessante tilbud på DVD i forretninger. Hvis filmen er ukjent er det bare å skrive inn filmtittel og ”trailer” så får jeg en forhåndstitt på mobilen der og da. Kanskje jeg kombinerer dette med en sjekk av kommentarene på the Internet Movie Database før jeg eventuelt kjøper filmen.

Jeg har faktisk sjekket YouTube for trivielle sysler som montering av IKEA-møbler, åpning av vinflasker og håndtering av musefeller. Ikke alt er like nyttig, men jeg kommer aldri til å la YouTube være uprøvd. Mine erfaringer med YouTube den senere tid, har fått meg til å fundere på de mulighetene nettstedet kunne gitt som kilde til læring da jeg selv vokste opp.

Den gang hadde YouTube helt klart gitt enorm stimulans i min streben etter å bli flink på forskjellige musikkinstrumenter. Her finnes opplæring og tips for både nybegynnere og proffer. Utvalget er enormt. Kanskje jeg hadde lært meg gitarriffet på ”Hey You” med favorittbandet BTO? Eller jeg kunne postet videoer med egne musikalske krumspring? Respons ville jeg garantert fått.

Hvis jeg ville lære meg ferdigheter da jeg var ung, var biblioteket stedet. Jeg husker særlig at jeg leste meg til ferdigheter som fotballkeeper og fotograf. I dag ville jeg lært av treningskamerater i cyberspace. Kunnskapen om innstilling av lukker og blender ville jeg lettere fått på plass gjennom de mulighetene video gir. Kanskje jeg til å med hadde bygget flere modellfly hvis YouTube hadde vært en del av dagsorden på syttitallet?

Marc Prensky er opptatt av de mulighetene teknologi har som redskap til læring. Han kaller rommet som eksisterer utenfor skolen for ”after-school”. Han har blant annet skrevet en bok om læring og dataspill. Elevene våre lærer hele tiden, også utenfor skolen. Hva kan så skolen lærer av ”after-school”?

Youtube har også fått sin plass i skolen. Elevene bruker video i sine fremføringer, og en god del lærere krydrer undervisningen sin med videokutt fra YouTube. Jeg har tideligere skrevet to innlegg om mulighetene video gir i klasserommet og om de verktøy som er tilgjengelig for den multimediale lærer. YouTube er en arena for online læring. Jeg har blogget om hvordan jeg i musikkfaget har lagt ut litt av min undervisning på YouTube. Dette skjer i svært beskjeden målestokk, men gevinsten for den som vil lære, er den samme som jeg opplever med YouTube i hverdagen. Elevene har tilgang på min undervisning når de vil. De kan jobbe i sitt eget tempo. Undervisingen får de gjentatt så mange ganger de har behov for det, uavhengig av de andre elevene i klassen. Teknologien for å lage slike videoer er i tillegg svært enkel.

Det handler selvfølgelig om mye mer enn YouTube eller andre tilbydere av video som krydrer undervisningen.  Min befatning med video er bare en liten forsmak på hva som vil komme hvis skolen åpner opp for moderne teknologi og våger å tenke annerledes om skolen som organisasjon. Hva skjer hvis vi overfører erfaringer fra ”after-school” til skolen som læringsarena? Hva gjør dette med det fysiske klasserommet, og hvordan kan dette endre lærerens rolle? Hva skjer med lærebokforlagene?

Vi rører her ved fremtidsscenarioet Clayton M. Christensen skisserer i boken ”Disrupting Class”. Boken er blant favorittene på mitt Kindle lesebrett, og jeg kommer garantert tilbake til tankegodset ved flere anledninger fremover. Hovedtesen går på at moderne datateknologi gir nye muligheter til tilpasset opplæring der eleven er i sentrum. I USA er det en oppblomstring av ”virtual high schools”. I følge Christensens kalkyler vil halvparten av alle kurs på high school tilbys online i 2019.

Anerkjente universitet tilbyr undervisning på YouTube. Det er ingen grunn til at ikke norske skoler satser på dette. I følge Christensens analyse av amerikansk skolevirkelighet vil dette tvinge seg frem. Vi trenger slett ikke vente på forlagene. Foreldre, elever og lærere vil være drivkrefter på den virtuelle læringsarenaen.