Jeg lever i to verdener. Det er til tider slitsomt, men også utfordrende og lærerikt. Jeg prøver etter beste evne å ta del i mine elevers og mine barns verden. Den er svært forskjellig fra den jeg vokste opp med. For dem hører telefoner med ledning til på museum. E-post er gammeldags. Venneflokken er konstant pålogget via mobil eller fjesbok. All verdens musikk, video og fakta om urbaniseringen i Asia er som regel bare noen tastetrykk unna. På skolen håndterer elevene blyant og papir og møter lærere med usvikelig tro på Læreboken.
YouTube er blitt en selvfølge i min undervisning og i elevenes hverdag. Elevene i en niende klasse fikk nærmest hakeslepp da jeg nevnte at YouTube ble startet for fem år siden. Samtlige elever i klassen bruker Facebook. Nettsamfunnet ble åpnet for norske brukere for fire år siden og har nå rundt 2, 5 millioner norske brukere. Jeg mener selv at jeg henger brukbart med, men utviklingen går fort. Web 2.0 (forklart på YouTube her) har åpnet en helt ny verden for kommunikasjon og læring. For mine elever er denne virkeligheten en selvfølge. De er digitale innfødte. Blir de tatt på alvor i dagens skole eller tilbyr vi en læringsarena som er gått ut på dato?
Marc Prensky skiller mellom digitale innfødte og digitale innvandrere. Jeg er en digital innvandrer. Selv om jeg har lært meg en del, er dagens virkelighet grunnleggende forskjellig fra den jeg vokste opp i. Jeg har tidligere fabulert om hvordan min oppvekst hadde vært hvis jeg hadde YouTube som læringsarena. De digitale innfødte skiller seg fra tidligere generasjoner ved at de har vokst med digital kommunikasjon. Med andre forventninger og behov når de håndterer informasjon. (Arne Krokan operer med tre kategorier når han deler befolkningen inn i ”Gamliser, digitale immigranter og innfødte”)
Prensky påpeker at vi immigranter tilpasser oss den nye virkeligheten i varierende grad. Noen klarer det bedre enn andre, men som immigranter har vi en ”aksent” som skiller oss fra de innfødte. Det kan for eksempel være at vi printer e-posten, eller at Internet ikke er det første stedet vi besøker når vi trenger informasjon. Jeg utfordres stadig av min egen iboende trang til å lese bruksanvisningen når jeg ser mine egne barns digitale intuisjon i møte med nyanskaffede duppeditter. Oppdaterte nyheter og værmelding er tilgjengelig på nett, gjerne via telefonen, døgnet rundt. Hvor mange immigranter har ikke for vane å tenke Dagsrevyen når klokken er syv?
Digitale innfødte er vant til å motta informasjon raskt. Multi-tasking (som gjerne misforstås, se her) hører til dagsorden og konstant pålogging gjør at de forventer umiddelbar respons og belønning. I tillegg leser de på en annen måte. De er vant til hypertekst og skjermbildets grafikk mens vi immigranter gjerne går i lineært modus og fester blikket øverst til venstre. Disse forskjellene gjør dem mindre mottagelige for trinn-for-trinn-logikk og tradisjonell forelesningsmetodikk. Prensky slår fast at de metodene som ble brukt da jeg gikk på skolen ikke fungerer på samme måte i dag. Rett og slett fordi dagens elever er annerledes. Vi kan derfor velge mellom å ønske oss tilbake til fortiden eller erkjenne at fremtiden er nå. En britisk professor hevder sågar at digitaliseringen fører til at hjernen blir annerledes i fremtiden.
Den digitale revolusjonen utfordrer oss på både metodikk og innholdet i undervisningen. For min egen del prøver jeg å unngå køen på kopirommet og lar bl.a. elevene kommunisere via blogg og videoposting i sosiale nettverk. Mulighetene er mange og spennende hvis vi tar i bruk språket til de digitale innfødte. Prensky selv er ivrig tilhenger av bruk av dataspill i læring. VG beskrev nylig under overskriften ”Du lærer best med spill” hvordan forskning viser at spill kan være den mest effektive jobbopplæringen.
I skolen møter de digitale innfødte en lærerstand som i all hovedsak består av digitale immigranter. Det bør utfordre oss til en kontinuerlig realitetssjekk. Utdanner vi elevene til en virkelighet som ikke lenger finnes? Til en verden som var slik min generasjon tror at den fremdeles er? Vi besitter ikke noe kunnskapsmonopol i møte med dagens elever. Men vi har en svært viktig jobb å gjøre som veiledere, slik at elevene får hjelp til å se helhet og sammenhenger. Med de digitale innfødte som endringsagenter.
