Digitale ferdigheter – hva så?

Få dager etter skolestart vekkes jeg av en lengre bloggdvale. Det handler på nytt om lærere og data. NRK og Utdanning kan melde at elevene i grunnskolen bruker mindre tid på data enn tidligere. Dette til tross for at IT-parken i den norske skolen er i verdensklasse. Budskapet er klart: Det er læreren som er flaskehalsen. Nå er ikke dette noe nytt. For to år siden var budskapet at PC-er støver ned. Også den gangen var kilden ITU Monitor ved Universitet i Oslo. Den gangen kunne vi lese i Aftenposten at tre av fire lærere ikke bruker data i undervisningen. Etter snart 10 års fartstid i skolen ser jeg ingen grunn til å betvile denne forskningen om data og skole.

Mye kan sies om data i skolen. I denne omgang er jeg opptatt av hvordan innføringen av data i skolen utfordres av særegenheter ved skolens organisasjonskultur. Har du hørt om læreren som mistet jobben, fordi han ikke brukte digitale virkemidler i undervisingen?

Fra 2006 fikk skolen i oppgave å gi elevene digitale ferdigheter i samtlige fag. I tillegg til å lære elevene å lese, skrive, regne og uttrykke seg muntlig. Denne femte ferdigheten ble nedfelt i Kunnskapsløftet. Alle lærere i grunnskolen og videregående skole er forpliktet på dette. Noen skoler jobber systematisk med å la den digitale virkeligheten bli en naturlig del av skolehverdagen. Det finnes også skoler og lærere som fremdeles har holdningen ”trenger vi data?”.

Digitaliseringen i skolen er langt fra problemfri. Data er en potensiell tidstyv, både for elever og lærere. Slike utfordringer får ikke skygge for de enorme gevinstene moderne teknologi gir. Bruk av data handler i stor grad om effektivisering. Jeg opplever selv hvordan tidsplanlegging i skolen går lettere med digitale verktøy. Et eksempel er bruken av elektronisk kalender. I klasserommet gir digitale verktøy meg helt nye muligheter. Tidligere har jeg bl.a. skrevet om undersvisning uten lærebok i engelsk og bruk av mobiltelefonen som opptaktsverktøy.

Årsakene til at den digitale satsingen i skolen gir grunnlag for denne typen medieoppslag, er flere. Her har du noen av dem.

Frivillighet blant lærerne. Bruk av digitale verktøy er i alt for stor grad opp til den enkelte lærer. Det betyr at noe blir ”gode på data” mens andre ikke innfrir minimumskravene. ”Akademisk frihet” og frivillighet er ikke det samme. De didaktiske overveielser jeg gjør i klasserommet er selvfølgelig en viktig side ved min frihet og selvstendighet som pedagog. Kravene om å gi elevene digitale ferdigheter gjennom min undervisning er slett ikke det. Det er en viktig del av min stillingsinstruks. I andre deler av arbeidslivet mister du jobben hvis ikke du gjør det du får beskjed om.

Læreres tro på kurs som problemløser. Selvfølgelig er det mulig å hente inspirasjon på et kurs. Kompetanse på dette feltet handler imidlertid i all hovedsak om å jobbe målbevisst på egenhånd. Prøving og feiling i et miljø der du får hjelp når du står fast. Nettet flommer over av ressurser for den som er motivert for læring.

Organisasjonskultur som hindrer effektivisering. Digitaliseringen gir store muligheter for effektivisering og stordriftsfordeler. Både LMS og Web 2.0. legger til rette for spennende og lærerik undervisning. Men vi vil ikke makte å hente ut gevinstene med lærere som holder på med hvert sitt. Da trenger vi å tenkte annerledes om den autonome lærer som tror samhandling er noe som kan velges bort.

For lite satsing på spisskompetanse. På den ene siden er det snakk om grunnleggende basisferdigheter hos den enkelte lærer. Samtidig må vi erkjenne forskjellen på basiskompetanse og spisskompetanse. Alle skoler har en IKT- ansvarlig. Det er ikke nok.  La noen av lærerne være ”superbrukere” med ansvar for forskjellige områder i den digitale skolehverdagen. Ansett gjerne unge datafreaker uten høyere utdanning og ditto lønnsnivå. Skolene er i all for stor grad avhengig av ”idealister” som surfer på nett etter lure løsninger og gratisprogrammer.

Kompetanse belønnes ikke. I skolen finnes det både lærere som er en ressurs for kolleger innen data og lærere som er fornøyd med at de klarer å bruke e-post. Lønnen er den samme. Hvor er insentivene? Utdanningsforbundets bidrag er en angst for alt som kan minne om prestasionslønn for lærere

Mangel på ledere som tar ansvar og stiller krav. Det er skolens rektor som har ansvar for at læring av digitale ferdigheter finner sted i samtlige fag. Aktivt lederskap innebærer noe helt annet enn å lene seg på IKT-ansvarlig og en ansamling lærere som (tilfeldigvis) er ”gode på data”. I skolen stiller vi til tider tøffere krav til elevene enn oss selv. Elever som kommer for sent eller som ikke gjør lekser, vet at dette får konsekvenser. Vi forventer at de gjør sitt beste og viser faglig fremgang. Hvordan følger rektor opp bruken av IKT hos sine medarbeidere?

Teknologivegring og inkompetanse forkledd som kritisk refleksjon. Lærer elevene noe bedre med data? Har vi nå klare forskningsresultater på at dette er veien å gå? Selvfølgelig er ikke dette dumme spørsmål. De har bare en tendens til å komme på feil sted til feil tid. Digitaliseringen i skolen er en svært sammensatt affære. Det finnes både god og dårlig bruk av data. Løsningen er ikke å skru tiden tilbake, men å mestre dette til beste for elevene. Stensilmaskinen er parkert. Vi skriver 2009. Nei, jeg har ikke hørt om læreren som mistet jobben sin, fordi han lot som om digitaliseringen var et lite nyttig trendfenomen.