Hvordan kan vi fange tidstyvene i skolen? Regjeringens svar på spørsmålet er å sette ned tidsbruktuvalget. Uvalgets mandat er å “foreslå tiltak som vil gi bedre utnyttelse av tidsressursene i grunnskolen”. Jeg har nylig svart på uvalgets undersøkelse om mine oppgaver og tidsbruk i skolen. Min vaklende tro på effekten av offentlige utvalg ble ikke styrket.
Intensjonen er nok den beste. Det skal ikke mye fantasi til for å gjette hva resultatet av spørreundersøkelsen blir. Nemlig at lærere i stor grad synes de pålegges for mye administrasjon, for mye møtevirksomhet og at satsingen på IKT er noe pes. Så har skolen for lite fokus på kompetanseutvikling, for få ressurser og i det hele tatt har lærerne for lite frihet til å gjøre det de selv mener er best. Hva med de viktige spørsmålene om tidsplanlegging i skolen som ikke stilles? Som ikke er med fordi de utfordrer organisasjonskulturen i skolen og sentrale fagforeningsprinsipper. De får du her.
Hensikten med disse linjene er faktisk ikke å kritisere utvalgets arbeid. Utvalget har sine rammer og jobber ut fra et gitt mandat. Innenfor en gitt kultur så å si. Mitt ståsted og bakgrunn er så forskjellig at dette innspillet nok representerer en aldri så liten kulturkollisjon. Undersøkelsen var lett tilgjenglig for hvem som helst på Internett. Den ble avsluttet 4. mai. Spørsmålene ser du her. I tillegg er det mulig for lærere å komme med innspill til uvalget. I skrivende stund er det kommet 130 innspill. De finne du her. Innspillene utgjør en interessant studie av hva som rører seg på norske skoler. Jeg har lest de 20 første. Her finnes alt fra veloverveide og reflekterte betraktninger om lærerrollen til irritasjon over ledninger som mangler når det skal vises film. Konklusjonen i det siste tilfellet: “Gammeldags tavleundervisning er det som fungerer best”.
Her har du fem spørsmål som rører ved ressursbruken i skolen:
1. Hvor mange fag skal en lærer ha? Reduser mengden fra for eksempel fire til to. Look to Finland! Der underviser den enkelte lærer gjerne i halvparten så mange fag som sine norske kolleger. Selvfølgelig har dette også store konsekvenser for tiden som går til arbeidet utenfor klasserommet.
2. Hvor “frivillig” skal samarbeid på skolene være? Lærere som pålegges å utvikle undervisningsopplegg sammen i stedet for å konkurrere i dobbeltarbeid innen samme fag, vil i det lange løp spare tid og heve kvaliteten på undervisningen. Her utfordres forholdet mellom lærerens autonomi og skoleledelsens ansvar for effektiv ressursutnyttelse på den enkelte arbeidsplass.
3. Hvor mye fri skal en lærer ha? Utrolig nok har tidsbrukutvalget fått innspill der det foreslås at lærerne bør jobbe en uke mer, en 40. uke. For eksempel kan elevenes høstferie gi kvalitetstid og nye muligheter for langtidsplanlegging i bytte mot færre sene kvelder resten av året.
4. Hva gjør vi med tidssløseriet og de åpenbare skjevhetene som ligger innbakt i lesepliktavtalen? Nye ordninger der det tas hensyn til klassestørrelse, hvor mange forskjellige fag læreren underviser i og der fagene vektes fornuftig i forhold til hverandre vil være en god start på en revisjon av avtalen.
5. Er det greit at kvaliteten på yrkesutøvelsen er uten verdi for lønnsfastsettelsen? Insentiver som omhandler lønn vil gi stimulans og ikke bare heder og ære til “idealistene” og et spark bak til etternølerne.
Listen kan gjøres lengre. En reduksjon i pålagt papirarbeid og dokumentasjon er i mitt tilfelle ganske uvesentlig i forhold til det jeg faktisk allerede kan gjøre noe med. Det betyr ikke at jeg applauderer all administrasjon lærerjobben fører med seg. Den enkelte lærers eget grep om time management i skolen, effektiv bruk av digitale verktøy og gode samarbeidsrutiner har imidlertid mye større effekt for tidsbruken enn det jeg aner blir resultatet av tidsbrukutvalgets arbeid. I så tilfelle fastholder jeg at dette i stor grad handler om god skoleledelse og en endringsvillig organisasjonskultur på den enkelte skole og ikke om en storslått nasjonal dugnad. Slett ikke om frivillighet og langdryge prosesser i allmøtekulturens ånd.
