Video i klasserommet, del 1 – mulighetene

Bruk av video gir mange spennende muligheter i undervisningen. Video er i en del tilfeller den beste måten å fremstille og levendegjøre stoffet på. Utvalget av video på Internett gir læreren muligheter som var totalt ukjent for få år siden. I RLE holder vi nå på med hinduismen. Det gjør straks stoffet mer levende å vise amatøropptak av pudsja (et hinduistisk ritual) enn å se på tekst og bilder i en lærebok. Det tok ikke mange sekundene å finne opptaket på Youtube. I dette innlegget vil jeg gi konkrete eksempler på hvordan video kan brukes i undervisningen.

Bruken av levende bilder da jeg gikk på skolen begrenset seg til enkelte besøk på filmrommet. Det var helt klart et høydepunkt og et aldri så lite pusterom fra den vanlige aktiviteten i klasserommet. I dag har både lærer og elever mulighet til å integrere videokutt i undervisningen på en helt ny måte. Jeg bruker video jevnlig, men som regel bare kortere kutt som inngår i en helhet sammen med andre virkemidler. Min digitale skolehverdag muliggjøres av videoprosjektør og lydanlegg i alle klasserom, tilgang til Internett i hele skolebygget og laptop med til alle timer. Det går dermed ikke tid til rigging eller til å flytte klassen til et annet rom.

Internett gir større makt til lærere og elever på bekostning av forlag og medieleverandører. Hvem som helst kan lage sin egen video og gjøre den tilgengelig for alle. Helt gratis. Dette er det første av fire innlegg om video i undervisningen. Neste innlegg omhandler den tekniske siden. Så skriver jeg om hvordan den digitale skolehverdagen aktualiserer behovet for superbrukere. Det siste innlegget omhandler hvordan elevene kan ta dette i bruk.

På tide å logge av?

Hva med en digital pause slik at forskerne kan finne ut om bruken av data i skolen virkelig har noe for seg? I en kronikk i Aftenposten skriver Karl-Eirik Kval: ”Bare i de tilfeller der man kan vise – gjennom undersøkelser – at denne bruken gir like gode eller bedre resultater enn ikke-bruk, bør data tas inn i undervisningen.” Den påfølgende debatten viser at mange lærere applauderer. Det fikk meg til å skrive en kommentar på Aftenpostens nettside der jeg blant sier:”Tanken om å skulle forskningsbelegge gevinsten av data er interessant. Hvor mye forskning lå bak da stensilmaskinen måtte vike for kopimaskinen? Vi skriver faktisk 2009. Selv i skolen må vi forholde oss til det.”

Jeg har fått enkelte innspill der jeg tydeligvis oppfattes som motstander av forskning. Det må jeg regne med når jeg spissformulerer meg slik i en nettdebatt. Jeg ønsker selvfølgelig mer enn gjerne velkommen forskning om data og skole. Spørsmålet er ikke om vi trenger forskning, men hva vi skal forske på. Kritisk refleksjon hører yrket til, også i forhold til bruk av data. Jeg ser gevinsten av digitaliseringen hver dag på min egen arbeidsplass. Tanken om å forske på om vi faktisk trenger data i skolen blir derfor helt absurd. Det er nettopp den holdningen jeg polemiserer mot når jeg bruker analogien med stensilmaskinen.

Da jeg for ti år siden begynte min lærergjerning, var det som skru tiden tilbake i forhold til min erfaring fra privat sektor og egen virksomhet. Etterslepet i forhold til moderne teknologi er fremdeles betydelig, men det går absolutt fremover. Å gå tilbake til penn-og-papirtiden er for meg og mange av mine kolleger et skrekkscenario. La meg underbygge det med noen eksempler fra skolehverdagen.

Video som verktøy i musikkundervisningen

I løpet av en skoletime hadde elevene i åttende klasse laget sin egen musikk på Internett ved bruk av Jam Studio. Jeg har funnet et verktøy på verdensveven som gjør nytten når vi jobber med digitale ferdigheter i musikk. Til hjelp i opplæringen hadde elevene hele tiden tilgang til min instruksjon i form av en opplæringsvideo. Screencasting kan faktisk være en hjelp til effektivisering i skolen. Vi sparer tid, og det gir elevene mulighet til læring i sitt eget tempo.

Når jeg vurderer å lære meg noe nytt i mitt arbeid med data i skolen, havner jeg stadig på YouTube. Jeg søker etter tutorials og finner ofte en video som gir gode svar på mine spørsmål. En video er et godt og effektivt verktøy i læringsprosessen. I en pedagogisk sammenheng kan læreren som lager sine egne tutorials, rett og slett mangfoldiggjøre seg selv. Spoleknappen i videospilleren gir elevene tilgang til tilpasset opplæring. Dette gir spennende muligheter i alle fag. Her skal jeg demonstrere hvordan du kan lage fengende musikk uten å kunne spille et instrument.

Hvem sa at lærere vil på kurs?

Hvis lærere bare får tilbud om kurs, vil datasatsingen i skolen komme på rett spor. Det var blant annet en slik påstand som fikk meg til å skrive kronikken “Datahysteri eller ventemodus?” i VG sist tirsdag. I dag var jeg på et kurs om data i skolen. Kurset var bra, og lærerne var fraværende. Forestillingen om at lærere etterspør kurs i møte med en digital skolehverdag ble mildt sagt utfordret.

Jeg har tilbrakt dagen på Sørlandsk lærerstevne. 2500 deltakere fra barnehage, grunnskole og videregående skole kunne velge mellom rundt 50 kurs. Et av dem hadde tittelen “Introduksjon til online nettsamfunn“. Kursholder var førsteamanuensis Øystein Sæbø ved Universitetet i Agder. Kurset ga en fin oversikt over de utfordringer og muligheter skolen møter i bloggsfæren og på Facebook, Twitter m.m. Mye var kjent, men jeg ble absolutt klokere, ikke minst når det gjaldt bruken av Twitter. Vi fikk god anledning til dialog med foreleseren. De fleste plassene i lokalet stod nemlig tomme. Kurset hadde 12 påmeldte deltagere. Altså omtrent en halv prosent av deltakerne på lærerstevnet.

Selvfølgelig forteller dette ikke alt om læreres interesse for data. Det er all grunn til å tro at en årsak til den lave oppslutningen var at det var svært mange andre interessante kurs. I tillegg skal det nevnes at 130 deltagere hadde meldt seg på et kurs om bruk av smartboard. Ellers var det ingen andre kurs med digitalt tilsnitt. Jeg har også opplevd tidligere at kurs om skole og data møtes med lunken interesse. Dagens erfaring bekrefter inntrykket av at å rope på kurs i en god del tilfeller er et skalkeskjul for datavegring. Tre av fire lærere bruker ikke data i undervisningen. Påloggingstakten øker neppe med det første.

Før jeg gikk på kurs, lyttet jeg for øvrig til åpningsforedraget av Gunnar Stålsett. Temaet var “Kultur – flerkultur – ukultur, – tanker over en generasjonskløft”. Det var faktisk befriende å høre en vis mann snakke sammenhengende i tre kvarter uten PowerPoint eller andre fiksfakserier. God formidlingsevne går aldri av moten.

Foredraget finnes som video  på hjemmesiden til Sørlandsk lærerstevne.

Jeg vil ha en Kindle!

Torsdag denne uken var en gledens dag. I lunchen på jobb brakte Aftenposten meg nyheten om at lesebrettet Kindle lanseres i Norge. Jeg logget meg straks på nett og leste mer i blant annet VG og Dagbladet. Vi snakker altså om et lesebrett som har vært en kjempesuksess i USA, men som kun har vært forbeholdt det amerikanske markedet. For litt mer en to tusen kroner vil jeg nå kunne skaffe meg en Kindle. Det gir tilgang på rundt 300 000 bøker. En bok kan lastes ned for en rimelig penge via mobilnettet på under minuttet. Nedlastingen er gratis.

På nettet er det mange som blogger om fordeler og ulemper ved å droppe papirboken til fordel for Kindle. På CrunchGear skriver John Biggs et leseverdig innlegg om 10 grunner til å kjøpe en Kindle og ti grunner til å la være. Et tips for å finne flere betraktninger er å google “kindle ten reasons“. Jeg har jo ikke prøvd lesebrettet ennå, men baserer min begeistring på omtalen i media. Her får du de viktigste årsakene til at Amazon nå får min bestilling:

Datahysteri eller ventemodus?

”Datahysteri i skolen” er budskapet til lektor Karl-Erik Kval i VG (22.09). Konklusjonen i hans kronikk er at ”all bruk av datamaskiner i skolen bør opphøre før de er sperret for de vanligste distraksjonene”. Så skal lærerne på datakurs.

(Dette er en kronikk som jeg har på trykk i papirutgaven av VG 6. oktober. Her bestemmer jeg også overskrift og ingress selv. VG velger å fokusere vel mye på et av mine mange poeng, nemlig manglende kompetanse hos lærere. Kronikken jeg viser til i innledningen, kan leses ved å kjøpe avisen på BuyAndRead. Den står på side 36. Min kronikk er langt på vei en ny versjon av blogginnlegget Digitale ferdigheter – hva så?)

Tidligere i høst kom beskjeden om at bruk av data i grunnskolen har gått tilbake de siste to årene (NRK 19.09). For to år siden meldte ITU Monitor ved Universitetet i Oslo at tre av fire lærere ikke brukte data i undervisningen. ”Det er lærernes kompetanse og arbeidsmønster, samt usystematisk skoleledelse som er flaskehalsen i norsk grunnskole i dag”. Stadig i følge ITU Monitor.

Som teknologioptimist med 10 års fartstid i ungdomsskolen, ser jeg ingen grunn til å betvile forskningen. Situasjonen i skolen preges mer av ventemodus enn av datahysteri. Jeg vet utmerket godt at data er en potensiell tidstyv, både for elever og lærere. Det får ikke skygge for mulighetene moderne teknologi gir i undervisningen. Debatten handler faktisk om mye mer enn bruk av data. Den handler i stor grad om viktige sider ved kulturen i skolen.

Skolekultur preget av frivillighet. Bruk av data er i for stor grad opp til den enkelte lærer. Noe blir ”gode på data” mens andre aldri får logget seg skikkelig på. Som om akademisk frihet og frivillighet er det samme. Stillingsinstruksen gir oss klar beskjed om opplæring i digitale ferdigheter i samtlige fag.

En urokkelig tro på kurs som problemløser. Selvfølgelig er det mulig å hente inspirasjon på et kurs. Kompetanse på dette feltet handler imidlertid i stor grad om målbevisst prøving og feiling på egenhånd. Vel og merke i et miljø der du får hjelp når du står fast. Nettet flommer over av ressurser for den som er motivert for læring.

Manglende fokus på spisskompetanse. Alle skoler har en IKT- ansvarlig. La i tillegg noen lærere være superbrukere. Digital realkompetanse kan telle som kvalifikasjon ved ansettelser på lik linje med ansiennitet og studiepoeng. Skolene er i for stor grad avhengig av idealister som surfer på nettet etter lure løsninger og gratisprogrammer. Noen av oss trives faktisk med blogging og erfaringsutveksling i sosiale nettverk. Intensjonen er den aller beste, men det bidrar lite til profesjonalisering av skolen som organisasjon.

Ut av kurs med PowerPoint – ti bud til etterfølgelse

Jeg bruker PowerPoint nesten daglig. Problemet er at jeg er til de grader selvlært. Jeg har aldri meldt meg på kurs, men prøvet og feilet etter beste evne. Så gikk det opp for meg at det siste årets deltagelse på diverse seminar og workshops faktisk har fungert som et sammenhengende kurs i PowerPoint.

Tittelen på dette kurset kunne utmerket godt være ”Ut av kurs med PowerPoint”. Kurset kan oppsummeres i ti bud til etterfølgelse. Følg dette, og du garantert at tilhørerne har noe å snakke om i lunchpausen. Budene er fullt ut kompatible med Open Office, Google Docs og andre arvtagere etter tavle og flanellograf.

1. Regn på forhånd med at det tekniske alltid virker. Det fremmer dugnadskultur hvis du driver feilsøking og oppkobling når du egentlig skulle vært i gang. En sikker vinner er hvis du gjør deg helt avhengig av det trådløse nettet. Spør gjerne om noen i salen har greie på det du ikke får til. Du får dermed en helt unik nærhet til tilhørerne allerede før du har begynt.
2. Del ut hele presentasjonen på papir før du begynner. Du bør i det minste gi beskjed om at de får den på mail. Unngå for alt i verden at de noterer underveis. Tilhørerne er da fri til å sende SMS eller jobbe med andre ting på laptopen.
3. La tilhørerne få innsyn i hva du har på PCen din. Bruk gjerne tid på å lete etter dokumenter for åpen scene mens forsamlingen venter på at du skal komme i gang. En fin velkomsthilsen er at alle lysbildene i presentasjonen er tilgjengelig (normalvisning) slik at lytterne kan se hva som kommer før du går i gang. Et tomt lerret skaper bare angst og usikkerhet i forsamlingen før du går på podiet.
4. Bruk presentasjonen som manus. Det gir en fin effekt hvis du står med ryggen til og leser teksten sammen med tilhørerne. Ikke tenk på å ha et eget manus på papir. Toskjermsvisning med tilgang på egne notater på din PC er fiksfakseri forbeholdt teknofile.

Avskilter ikke dårlige lærere

Overskriften er hentet fra dagens utgave av Vårt Land. Avisen slår fast at flertallet av norske lærere opplever at dårlig arbeid tolereres på deres skole. Kilden her er Talis – undersøkelsen som 2500 norske lærere har svart på. Aftenposten omtaler deler av undersøkelsen 16. Juni. Vårt Land pusser altså støv av en gammel nyhet. I en så viktig sak får vi tåle litt repetisjon.

Leder for foreldreutvalget for grunnopplæringen (FUG), Loveleen Rihel Brennea, uttaler til Vårt Land at det finnes ”mange inkompetente lærere og svak ledelse” i norsk skole. Hvem kjenner ikke til tilfeller der skoler i årevis har beskytter lærere som burde holdt seg langt unna jobben som kunnskapsformidlere for den oppvoksende slekt?

I forrige uke gikk det hett for seg i debattspaltene i Aftenposten. Dagfinn Nordbø skrev harmdirrende om ”udugelige offentlig ansatte”. Jeg deltok i flere av nettdebattene i kjølevannet av Nordbøs tirade. Jeg skrev også et innlegg på egen blogg. Innlegget kan leses som et apropos til Vårt Lands oppslag om inkompetente lærere. Les innlegget her.

I Vårt Lands artikkel blir også forsker Nils Vibe ved Nifu Step intervjuet (kun i papirutgaven). Han snakker blant annet om en svak kultur for tilbakemeldinger. Jeg avslutter dette innlegget med hans treffende beskrivelse av læreryrket. Vibe har dessverre helt rett når han beskriver rammene for norske lærere: ”De er på linje med frie akademiske yrker. Prisen for at rammene er så løse som de er, er at lærerne i stor grad blir overlatt til seg selv.”

Etter at jeg skrev dette innlegget har Vårt Land fulgt opp saken.16.10 uttaler professor ved BI, Leif Helland, at problemet i norsk skole ikke er lite penger eller få lærere, men mange dårlige lærere.

Udugelige offentlig ansatte?

Er offentlig sektor uten reell kvalitetssikring? Dagfinn Nordbø skriver om udugelige offentlig ansatte i en kronikk i Aftenposten. Han viser til en rekke eksempler på det han kaller inkompetanse i det offentlige. Selvfølgelig får lærerstanden også gjennomgå. Jeg går ikke i skyttergraven av den grunn, men velger heller å plassere meg i åpent lende.

Dagfinn Nordbø får selvfølgelig klappsalver fra alle de som har stanget hodet i en eller annen form for offentlig byråkrati. Jeg har selv noen historier om saksbehandling der udugeligheten tydeligvis er satt i system. Espen Andersen skriver i sin blogg om kompetansebegrepet. Det handler faktisk om kvaliteten på jobben som gjøres. På E24 diskuterer Elin Ørjasæter oppsigelsesvernet.

Nordbø får debatten han er ute etter. Ikke minst skyldes det at han skyter spurv med kanoner. Ikke mange godord og nyanser å få fra den kanten. Hva om han har rett? Med mange års bakgrunn fra privat sektor og frilansvirksomhet våger jeg meg frempå med noen tanker fra lærerens verden. I 10 år har jeg tilført en yrkesgruppe som på mange måter har en ganske unik posisjon i arbeidsmarkedet. En posisjon som slett ikke alltid er til det gode. 

Digitale ferdigheter – hva så?

Få dager etter skolestart vekkes jeg av en lengre bloggdvale. Det handler på nytt om lærere og data. NRK og Utdanning kan melde at elevene i grunnskolen bruker mindre tid på data enn tidligere. Dette til tross for at IT-parken i den norske skolen er i verdensklasse. Budskapet er klart: Det er læreren som er flaskehalsen. Nå er ikke dette noe nytt. For to år siden var budskapet at PC-er støver ned. Også den gangen var kilden ITU Monitor ved Universitet i Oslo. Den gangen kunne vi lese i Aftenposten at tre av fire lærere ikke bruker data i undervisningen. Etter snart 10 års fartstid i skolen ser jeg ingen grunn til å betvile denne forskningen om data og skole.

Mye kan sies om data i skolen. I denne omgang er jeg opptatt av hvordan innføringen av data i skolen utfordres av særegenheter ved skolens organisasjonskultur. Har du hørt om læreren som mistet jobben, fordi han ikke brukte digitale virkemidler i undervisingen?

Digital status ved slutten av et skoleår

Etter mitt mest digitale vårsemester noensinne, er jeg nå klar for å logge av fra lærerjobben i noen uker. Jeg har nylig levert fra meg min vurdering av innsatsen to åttendeklasser gjorde på heldagsprøve i engelsk. Mitt innlegg om hvordan dette arbeidet nå gjøres digitalt, er det mest leste på bloggen min. På tampen av et skoleår oppsumerer jeg med at penn-og-papir-tiden definitivt er historie.

Digital retting har to opplagte fordeler. Den ene går på selve arbeidssituasjonen for meg som lærer. Jeg har tidligere beskrevet de klare fordelene hurtigtaster og makroer gir i møte med elevenes skriverier. I tillegg ser jeg mer og mer gevinsten ved at tilbakemeldingen lagres digitalt. I én av oppgavene på den siste prøven skulle elevene beskrive hvordan de forberedte seg til prøven. I besvarelsen gikk det tydelig frem at mange av dem har gått tilbake til tidligere arbeider som er lagret på læringsplattformen It’s Learning, og studert retting og lærerkommentarer. I løpet av de to neste årene på ungdomsskolen vil elevene på denne måten få en ganske rikholdig digital mappe med sine arbeider og lærers kommentarer.

I tillegg er selve rettprosessen heldigital ved at jeg jevnlig konsulterer ordbøker og skrivevaner i cyberspace. Jeg har en mer enn 10 år gammel utgave av Kunnskapforlagets ordbok innstalert på mim PC. Kombinert med Merriam-Webster og millioner av skribenter som googles frem etter behov, gjøres jobben nå helt klart mer effektiv enn i penn-og-papir-tiden. Jeg opplevde forøvrig et aldri så lite gufs fra den førdigitale verden tidligere i vår. På en mindre prøve måtte vi av kapasitetsmessige årsaker ty til penn og papir. Både jeg og elevene fikk kjenne på frustrasjonen som oppstår når vi må bruke energi på tyding av hverandres håndskrift.

Spontanitet og planlegging – to motsetninger?

Denne boken bør du se nærmere på. Den har fått negativ omtale i Utdanningsforbundets medlemsblad. Samtidig finner jeg sjelefrender i bloggsfæren som gir boken gode skussmål. Begge deler taler for at det er en bra bok. ”Effektiv planlegging og vurdering” av Henning Fjørtoft har både ordet effektiv og planlegging i tittelen. To grunnprinsipper når det er snakk om time management i skolen. Mine to siste innlegg på bloggen har handlet om bøker jeg har lest, Freakonomics og Begeistring. Med denne boken er det annerledes. Jeg har ikke lest boken.

Jeg vet ikke om anmelderen bare har hatt en dårlig dag på jobben eller om tankegodset er representativt for Utdanningsforbundet. Det er synet på lærerrollen mer enn hva som faktisk sies om selve boken, som fikk meg til å reagere. Etter å ha fortalt leseren at boken inneholder skjemaer og rubrikker til hjelp i kartleggingen av elevenes kompetanse, leser vi: ”Men hvor blir spontaniteten, evnen til å gripe dagen, situasjonen, hvis planene blir så rigide, kan en spørre seg som leser. Kunnskapsoverføringen fra lærer til elev blir instrumentalistisk, og mye vil kunne gå tapt da.” Ikke et ord om hvorvidt denne skjematikken kan være et egnet verktøy for læreren. I stedet blotlegges en holdning der struktur og planlegging er fyord.

Kulturkræsj som lykkes – i Nord-Trøndelag

Hva skjer hvis en nedleggingstruet skole med skole med dårlige resultater headhunter en leder med bakgrunn fra det private næringsliv? Gi så lederen stor grad av frihet til å lede de ansatte i en ny retning, bl.a. ved å ta kontroll over arbeidstiden deres. Uvanlig tankegods i den offentlige skolen? Jobbkulturen i en privat bedrift og den offentlige skolen er jo utgangspunktet svært ulik. Det vil jeg påstå etter mange års erfaring fra begge arenaer. I min blogg om “Freakonomics” spør jeg imidlertid om forskjellen på insentiver virkelig er så stor. I Nord – Trøndelag finner vi et eksempel på at det går an å tenke annerledes.

I boka ”Begeistring! Om engasjerte medarbeidere og inspirerende ledere” (Melhus m.fl. 2006) er det et intervju med rektor Frank Klinkby på Leksvik videregående skole i Nord – Trøndelag. Kortversjonen er denne: Skolen slet på mange områder for en del år siden. De faglige resultatene var dårlige. Andelen elever som ikke fullførte utdanningen var urovekkende høy. Om ikke det var nok, mente en del politikere at det var en videregående skole for mye i fylket. Faren for nedleggelse var derfor høyst reell.

Freakonomics – livet handler om insentiver

Hva har lærere og sumobrytere til felles? Spørsmålet er mer interessant enn du aner. Det finner du ut hvis du leser boken ”Freakonomics”. Dette og en rekke andre spørsmål blir belyst på en måte som får meg til å angre på at jeg ikke utdannet meg til økonom. Det handler nemlig om insentiver, om hvordan ting henger sammen – ”the hidden side of everything”.

I mine grublerier rundt livet i og utenfor skolen, ender jeg ofte opp med å spørre om årsakene til at vi handler som vi gjør. Er vi klar over hvilke insentiver som styrer oss? På alle områderi livet trenger vi å utfordres på vedtatte sannheter. Økonomen Steven Levitt og journalisten Stephen J. Dupner gjør nettopp dette og populariserer økonomifaget i ”Freakonomics”. Boken har fått mye oppmerksomhet og er solgt i mer enn 3 millioner eksemplarer.

Tidsbruk i skolen – spørsmålene som ikke stilles

Hvordan kan vi fange tidstyvene i skolen? Regjeringens svar på spørsmålet er å sette ned tidsbruktuvalget. Uvalgets mandat er å “foreslå tiltak som vil gi bedre utnyttelse av tidsressursene i grunnskolen”. Jeg har nylig svart på uvalgets undersøkelse om mine oppgaver og tidsbruk i skolen. Min vaklende tro på effekten av offentlige utvalg ble ikke styrket.

Intensjonen er nok den beste. Det skal ikke mye fantasi til for å gjette hva resultatet av spørreundersøkelsen blir. Nemlig at lærere i stor grad synes de pålegges for mye administrasjon, for mye møtevirksomhet og at satsingen på IKT er noe pes. Så har skolen for lite fokus på kompetanseutvikling, for få ressurser og i det hele tatt har lærerne for lite frihet til å gjøre det de selv mener er best. Hva med de viktige spørsmålene om tidsplanlegging i skolen som ikke stilles? Som ikke er med fordi de utfordrer organisasjonskulturen i skolen og sentrale fagforeningsprinsipper. De får du her.