John Cleese om kreativitet

John Cleese kan mer enn å servere sketsjer av ypperste merke. I denne videoen kommer han med konkrete råd basert på egne erfaringer som manusforfatter. Hans tanker om kreativitet og tidsbruk er verdt å bruke ti minutter på.

En kort kommentar til to av poengene til John Cleese. Han bekrefter viktige erfaringer jeg har gjort i mitt arbeid med time management i skolen. For det første vil jeg gi full støtte til hans råd om å ”sove på saken”, og i stedet gå løs på utfordringene neste dag. Hvis jeg er på etterskudd og går fra jobben uten at forberedelsene til neste dags undervisning er i havn, har jeg to muligheter. Jeg kan sitte på kvelden og jobbe eller jeg kan stå tidlig opp neste dag. Jeg har prøvd begge deler, og er ikke i tvil om hva som fungerer best. Så lenge jeg har kontroll på hovedlinjene i arbeidet som skal gjøres, er det klart mest effektivt å jobbe som morgenen.  Etter en lang arbeidsdag synker produktiviteten, og det er vanskeligere å samle tankene til kreativt arbeid. Etter en god natt søvn fokuserer de fleste av oss bedre og underbevisstheten jobber også med oppgaven i løpet av natten.

John Cleese er også opptatt av hvordan vi kan skape en atmosfære av kreativitet rundt oss. Over halvparten av min arbeidstid går med til arbeid utenfor klasserommet. I tillegg til en del rutinepreget arbeid, handler det i høy grad om kreative arbeidsøkter. Cleese påpeker at det mest uheldige i en skriveprosess er avbrytelser. Tankestrømmen blir avbrutt, og det tar tid å komme på sporet. Hans anbefaling er å gi beskjeden ”ikke forstyrr” til kolleger eller gjerne ta seg en tur i parken. Min egen løsning kan være å ta med seg laptopen til et rom med lav puls, eller jobbe hjemme en dag undervisningen begynner sent. En sen ettermiddag kan gi 2-3 timers kvalitetstid etter at elevene (og de fleste kollegene…) er gått hjem. Ellers er hodetelefoner og god musikk et velprøvd middel når det blir for mye liv og rør i kontorlandskapet. Da har jeg selvfølgelig først sørget for å fange de digitale tidstyvene.

Utfordringer og muligheter i det digitale nettsamfunnet

Slik lød tittelen på et foredrag jeg holdt torsdag 11. november. Anledningen var en lederkonferanse i Sogn og Fjordane fylkeskommune. Jeg lovet deltagerne tilgang på hovedpunkter og linker til diverse medieoppslag jeg brukte i foredraget. Disse er nå tilgjengelige for alle interesserte her.

Digitale innfødte og digitale immigranter

Jeg lever i to verdener. Det er til tider slitsomt, men også utfordrende og lærerikt. Jeg prøver etter beste evne å ta del i mine elevers og mine barns verden. Den er svært forskjellig fra den jeg vokste opp med. For dem hører telefoner med ledning til på museum. E-post er gammeldags. Venneflokken er konstant pålogget via mobil eller fjesbok. All verdens musikk, video og fakta om urbaniseringen i Asia er som regel bare noen tastetrykk unna. På skolen håndterer elevene blyant og papir og møter lærere med usvikelig tro på Læreboken.

YouTube er blitt en selvfølge i min undervisning og i elevenes hverdag. Elevene i en niende klasse fikk nærmest hakeslepp da jeg nevnte at YouTube ble startet for fem år siden. Samtlige elever i klassen bruker Facebook. Nettsamfunnet ble åpnet for norske brukere for fire år siden og har nå rundt 2, 5 millioner norske brukere. Jeg mener selv at jeg henger brukbart med, men utviklingen går fort. Web 2.0 (forklart på YouTube her) har åpnet en helt ny verden for kommunikasjon og læring. For mine elever er denne virkeligheten en selvfølge. De er digitale innfødte. Blir de tatt på alvor i dagens skole eller tilbyr vi en læringsarena som er gått ut på dato? 

Marc Prensky skiller mellom digitale innfødte og digitale innvandrere. Jeg er en digital innvandrer. Selv om jeg har lært meg en del, er dagens virkelighet grunnleggende forskjellig fra den jeg vokste opp i. Jeg har tidligere fabulert om hvordan min oppvekst hadde vært hvis jeg hadde YouTube som læringsarena. De digitale innfødte skiller seg fra tidligere generasjoner ved at de har vokst med digital kommunikasjon. Med andre forventninger og behov når de håndterer informasjon. (Arne Krokan operer med tre kategorier når han deler befolkningen inn i ”Gamliser, digitale immigranter og innfødte”)

Fang de digitale tidstyvene!

Tidstyver har alltid eksistert. Den digitale varianten stiller oss imidlertid overfor helt nye utfordringer. Jeg lar meg begeistre over hvordan teknologien gir meg ny muligheter og på mange måter effektiviserer arbeidet mitt. Samtidig har også jeg erfart at retting av elevarbeider har måtte vike til fordel for en hvileløs ferd på verdensveven. Behovet for disiplin og klare prioriteringer er slett ikke blitt mindre i en tid der konstant pålogging er en livsstil.

Aftenposten skriver om at Innboksen er en tidstyv. Avisen viser til en dansk undersøkelse der blant annet kommer frem at få arbeidstagere har et godt system for å håndtere e-post. Undersøkelsen viser blant annet at 95 % av e-postene er interne. Her er det nok å ta fatt i på mange arbeidsplasser.

Under tittelen ”Distraksjonenes tid” beskriver Torill Moi i sin faste spalte i Dagens Næringsliv en situasjon mange kjenner seg igjen i:

”Klokka er ni om morgenen, jeg setter meg til arbeidsbordet, fast bestemt på å gyve løs på dagens viktigste prosjekt. Det kan være å skrive denne spalten. Eller kanskje det gjelder å forberede dagens undervisning, få unnagjort en administrativ rapport, gi kommentarer på et avhandlingskapittel, eller skrive noe på mitt eget prosjekt. Uansett hva oppgaven er, krever den konsentrasjon. Men det er jo ikke noe problem. Jeg vet at jeg kan konsentrere meg fordi jeg har gjort det før. Men likevel får jeg ikke ro på meg før jeg sjekker eposten. Det kan jo være at en hastesak har oppstått…”

Hun beskriver så hvor fort tiden går hun taster seg bort på nettet. Tid som skulle vært brukt til andre og viktigere oppgaver. Min egen erfaring tilsier meg at det er mulig å fange de digitale tidstyvene ved hjelp av noen få enkle prinsipper. Det at jeg ikke alltid makter å følge disse prinsippene gjør meg bare smertelig klar over hva som fungerer i distraksjonenes tid – god planlegging og klare grenser. Her er mine tre kjøreregler. 

iPad eller PC?

Helt siden iPad ble lansert har jeg lurt på hva jeg skal med en slik maskin. Når jeg så leser at VG tester bærbar PC opp mot iPad øyner jeg håp om litt innsikt. Min noe reserverte holdning til Apples nye vidunder forblir uendret. Jeg styrkes dog i min undring over nok et eksempel på tabloidisert teknologijournalistikk. Konklusjonen til VG er at ”iPad vinner hårfint”. Blant annet fordi avisen slår fast at liggekomforten når du leser på sofaen er like viktig som programutvalget på maskinen.

VG har satt opp 10 punkter der iPad sammenlignes med en Acer Aspire 3820 T. Basert på avisens ”test” får vi noen ganske interessante brukerprofiler. Brukere av iPad ligger mye på sofaen og kjører mye tog eller fly. I tillegg kjøper de nok en iPad i uken. VG har nemlig viet et eget punkt til tiden det tar når maskinen settes opp aller første gang. De har også ekstremt dårlig tid når de spiser frokost. Det går hele 47 sekunder raskere å åpne innboksen med iPad når begge maskinene er avslått. Mindre interessant er det tydeligvis at du kanskje skal svare, altså skrive (noe som VG faktisk  mener at laptopen er bedre til), på e-posten. I tillegg er iPadbrukerne avhengig av 10 timers batteri levetid, 2 mer enn laptopen fra Acer.

Hva slags mennesker er det så som heller bør bruke laptop? Jo, det er folk som skriver! I tillegg er de opptatt av programutvalget på PCen og at maskinen har godt utvalg av tilkoblingsmuligheter. Kanskje de skal skrive ut noe de har på maskinen sin? Eller koble den til flatskjerm via HDMI-utgangen?

Spar tid – tastetrykk som går av seg selv

Er du lei av å gjenta de samme tastetrykkene gang på gang? La PCen gjør jobben selv. I de to foregående innleggene så vi på hvordan vi kan spare tid med touch og bruk av hurtigtaster. Denne gangen handler det om to metoder for automatisering av tastetrykk. Datamaskinen skriver og gjør komplekse tastekombinasjoner helt av seg selv. På din kommando. Temaet er autokorrektur og bruk av makroer.

Mange som skriver i Word (andre tekstbehandlere har i varierende grad samme muligheten), bruker autokorrektur uten å være klar over hva som faktisk skjer. Når du skriver f.eks. og trykker mellomromstasten blir resultatet for eksempel. Eller skrivefeilen privelegium retter seg til privilegium. Så slipper du å bli klar over alle dine skrivefeil… Riktig spennende blir dette når du selv tar kommando og bruker denne funksjonen på en kreativ måte. Slik at du sparer tid og forenkler arbeidshverdagen. I Word 2007 trykker du Office-knappen øverst i venstre hjørne (bruke gjerne [Alt] + f), så Alternativer for Word, Korrektur og Alternativer for autokorrektur. Resten sier seg selv. Mer info finner du her.

Hvis du jobber i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, blir du nok passe lei av disse 47 tegnene. Da kan du velge å skrive f.eks. dir og så vips, resten går av seg selv. Jeg har bl.a. automatisert navnet mitt og arbeidsplassen på denne måten. Hvis jeg var politiker i en valgkamp, kunne jeg spart mye energi. På blogg og i leserinnlegg kunne jeg skrevet svada og maskinen responderte med ”Hvis velgerne gir oss den nødvendige tillitt på valgdagen, skal vi fra dag én sørge for å iverksette tiltak slik at…”. I en lærerhverdag gir metoden muligheter bl.a. annet i forbindelse med rettearbeid. Enkelte formuleringer går mye igjen og kan automatiseres på denne måten. Jeg jobbet med en norsklærer som satte dette i system og var fornøyd med metoden. Selv har jeg så vidt testet dette og er fremdeles på utprøvingsstadiet. Noe jeg derimot har lært meg og spart timevis av arbeid på er bruk av makroer.

Spar tid – bruk hurtigtaster

Bruk av hurtigtaster er enkelt å lære. Arbeidet går raskere og sjansen for at du blir utslitt etter timer foran PCen minker betraktelig. Jeg lærer stadig nye tastekombinasjoner og har ikke hatt musesyke på 15 år. Forskjellen i arbeidstempo på de som konsekvent bruker mus og de som har et stort repertoar av hurtigtaster, er enorm. Bruk av hurtigtaster går minst dobbelt så raskt. Her har du noen tips i hurtigtasting og noen av mine favoritter. Tastetrykk som har spart meg for timevis av arbeid.

En hurtigtast er tastekombinasjon som er erstatter bruk av mus. Det første mange lærer er å trykke [Ctrl] + C når tekst skal kopieres og så [Ctrl] + V når teksten skal limes inn. Hvis vi bruker denne tastekombinasjonen som et eksempel, ser vi fort hvor tidkrevende det er å bruke mus i stedet. Når du først har merket teksten, noe som jo også går mye fortere med hurtigtaster ([Ctrl] + [Shift] + piltaster), er det bare å trykke en gang til på tastaturet for å kopiere teksten. Alternativet er jo å føre musen til det merkede ordet, høyreklikke og så klikke på kopier. For de som er vant med hurtigtaster, virker dette ufattelig tungvint.

Hjelpfunksjonen (trykk F1 i Windows) i de forskjellige programmene er en god start når du ønsker en oversikt over hurtigtaster. Ellers er det bare å google hurtigtaster eller shortcut keys, så finner du mange muligheter til å fordype deg i hurtigtastenes vidunderlige verden. Finn deg så en grei oversikt over hurtigtaster, for eksempel denne. Et godt tips er å legge merke til hva du jevnlig bruker mus til. Finn så hurtigtaster som gjør jobben raskere. Lærer du deg en kombinasjon i uken, har du femti på et år. Lag deg gjerne et dokument med oversikt over kombinasjoner som du vil lære. Så kan du raskt oppdatere deg ved behov eller når tastetrykk går i glemmeboken.

Spar tid – bruk touch

Kampen mot tidstyveri i skolen handler ikke bare om alle oppgavene vi må løse. Det dreier seg også om hvordan vi løser dem. Stadig mer arbeid foregår ved hjelp av tastaturet på en PC. Medarbeidere med gode tastaturferdigheter har et solid fortrinn og klager mindre over rapportene som må skrives. Det handler blant annet om touch, hurtigtaster og andre lure triks. Hvorfor er digitale ferdigheter sjeldent tema i debatten om tidsbruk i skolen?

I mitt første av tre innlegg om tastaturferdigheter får du noen tanker om touchmetoden. Her får du blant annet se hvordan Internett gir muligheter til å lære metoden – helt gratis.

Ferdigheter i data dreier seg slett ikke bare om innsikt i teknologi. Du kan vite forskjell på en drøss av filformater og ha innsikt i alskens programvare. Det hjelper deg lite når utfordring er å få unna rene skriveoppgaver. I førdigital tid var ferdigheter ved tastaturet noe som i større grad var forbeholdt utdannede sekretærer. Da jeg gikk på ungdomsskolen var maskinskriving et eget valgfag. Jeg har jobbet som journalist tidlig på åttitallet. Arbeidet ble gjort ved hjelp av blokk og blyant. Inntil det ferdige produktet skulle føres inn ved hjelp av skrivemaskin. I våre dager er vi alle sekretærer. I min hverdag er penn og papir definitivt historie. Jeg blogger om en papirløs hverdag her.

Jeg lærte meg touchmetoden i fjor. Det går ikke lynraskt, men jeg merker helt klart fordelene. Jeg slipper å se på tastauret, tempoet har økt og hele arbeidssituasjonen er mindre anstrengende. I et lærerkollegium er det enorme forskjeller på dette området. De superraske har en arbeidshverdag som burde inspirere sinkene til å ta seg et kurs i touchmetoden. Gevinsten er åpenbar, men det krever målbevisst jobbing for å komme dit. Touch er grunnleggende ferdighet som tar tid å lære. I et kortsiktig perspektiv er det enklere å holde på gamle vaner. Og å klage på at vi må bruke mer tid på dokumentasjon.

Jeg brukte programmet Wintouch som kan kjøpes her. I tillegg har jeg testet ut gratisprogrammet Type Faster. Det kan lastes ned her. Etter installasjon kan du tilpasse programmet slik at du får norsk tastatur. Hvis du har behov for å sjekke hvor du ligger i løypa med tanke på skrivehastighet, kan du prøve deg på 10-fast-fingers speedtest. Klikk her for den norske versjonen. Hvor mange ord klarer du i minuttet?

Lyd og bilde i undervisningen

Etter en alt for lang bloggpause er jeg i gang igjen. Ved oppstarten av skoleåret handlet det på nytt om bruk av video i undervisningen. Jeg hadde ansvar for en workshop om dette emnet for lærere på Politihøgskolen. Etter å ha vist en del eksempler fra min egen undervisning på hvilke muligheter som lyd og bilde gir, jobbet vi praktisk. Deltagerne fikk tilgang til en webside med linker og hovedpunkter. Disse kan du ta en titt på her.

Lær med YouTube!

Livet er enklere med YouTube. Det finnes en video for det meste i livet. Jeg bruker YouTube til svært mye, både privat og i lærerjobben. Nettstedet feirer nå femårsjubileum og er en selvfølgelig del av hverdagen for dagens ungdomsgenerasjon. Hvordan hadde min oppvekst vært hvis jeg til enhver tid hadde en uendelig mengde video tilgjengelig på telefonen? Og hva om skolen tok brukergenerert video på alvor som læringsarena?

Aller først noen glimt fra min hverdag med YouTube. Jeg har nylig kjøpt ny mobiltelefon. YouTube var viktig kjøpshjelp da jeg skulle velge riktig smarttelefon. HTC HD 2, Nokia N900, Iphone eller…? Her er det nok av videosammenligninger med ditto kommentarer. Ekspertisen overgår gjerne den jeg møter i elektrobutikken. I tilegg er det køfritt, døgnåpent og det koster ikke en krone. Tidligere i år byttet jeg bil. Youtube var en av flere kanaler da jeg sonderte markedet for et egnet kjøretøy. Her fant jeg seriøse tester og brukeropplevelsen samt galninger i akselrasjonstester med videokamera fokusert på speedometeret.

Når jeg har behov for å lære nye programmer og funksjoner i dataverden er YouTube et opplagt sted å lete. I mange tilfeller er det helt klart mer effektivt enn å sjekke hjelpfunksjonen eller å utsette seg for prøving og feiling på egenhånd. Ved å søke på aktuelt program eller funksjon samt ”tutorial” treffer jeg gjerne på en ivrig amatør som viser vei. Eksempelvis finner du en grei innføring i embedding av YouTubevideo i Powerpoint på den måten. Hvis ikke du har tilgang til din egen private datalærer når det måtte passe deg, er dette en utmerket læringsarena.

Bloggstatus etter ett år

For ett år siden så denne bloggen dagens lys. Å lufte sine meninger i cyberspace har vært spennende og lærerikt. Jeg feirer mitt lille ettårsjubileum med å gi rom for noen erfaringer fra livet i bloggsfæren. Nye lesere vil her også lettere få tilgang til et utvalg av mine tidligere skriverier.

En nærmere titt på de fire mest leste innleggene på bloggen gir en viss innsikt i mine erfaringer som fersk blogger. Det mest leste innlegget handler om digital retting. Innlegget havner øverst på min toppliste fordi det helt klart dekker et behov. Det kan jeg se ved at mange har googlet seg frem til det. I tillegg har en god del lesere funnet det via nettsamfunnet Del og Bruk. Der har jeg deltatt i en diskusjon om digital retting og dermed fått lesere til egen blogg. Les innlegget om digital retting her.

Innlegg nummer to på min toppliste har en historie knyttet til en debatt i VG. Jeg leser ikke ofte avisen, men lot meg friste av et oppslag om data i skolen. En lærer hadde skrevet en kronikk om ”Datahysteri i skolen”. Jeg var mild sagt uenig og skrev derfor en kronikk fra et teknologioptimistisk ståsted. Kronikken kom på trykk i Norges mest største avis – i papirutgaven, ikke på nett. Jeg la det samtidig ut på bloggen og fikk dermed en del trafikk og en del kommentarer. Du kan lese om ”Datahysteri eller ventemodus” her.

Hva gjør gymlærere?

Lærere med kroppsøving i fagkretsen kalles gjerne gymlærere. Gymlærere underviser i gymnastikk. Men de gjør jo ikke bare det. Faktisk bruker de mer enn halve arbeidstiden til andre gjøremål enn undervisning. Hvis de gjør jobben sin. Så hva gjør de egentlig når de ikke har gymtimer? Det har jeg lurt på helt siden jeg hadde et lite vikariat som gymlærer for mange år siden.

I Dagbladet skrev en norsklektor en kronikk med tittelen ”Du må ikke bli norsklektor!”. Her får du et lite innblikk i hverdagen til en lærer i videregående skole. Med flere klasser i norsk ser utfordringen ut til å være at døgnet bare har 24 timer. Hvorfor er det ingen gymlærere som skriver lignende kronikker? Spørsmålet gir meg anledning til å innvie leserne i et av de store mysteriene i lærerverden – lesepliktavtalen.

Leseplikten er nærmest hellig. Det er ikke noe man tukler eller tuller med. Jeg kommer i dette innlegget til å gjøre begge deler. Ikke fordi jeg synes at leseplikt i seg selv er et tåpelig påfunn. Tanken er god. Problemet er bare at ordningen legger til rette for tidssløseri og fører til enorme forskjeller blant lærerne. Jeg har slett ikke noe mot gymlærere. I dette innlegget tjener de imidlertid som et skrekkeksempel på hvordan skolen organiserer arbeidstiden. Etter 10 år i skolen er det for meg en gåte at lesepliktavtalen ikke er gjenstand for videre debatt.

Hva er det med lærere og media?

Et forslag om å kåre årets lærer i ungdomsskolen i Bergen har ført til et ganske heftig ordskifte. Fagforeningen synes tanken er så tåpelig at de ikke gidder å delta i samtaler om forslaget. En del aktører utenfor skolestua får dermed bekreftet sitt inntrykk av lærere som en grå masse med en usvikelig tro på at alle gjør en like god jobb. Noe alle som har gått på skolen, vet ikke stemmer.

Utdanningsforbundet ser nærmest på det hele som en dårlig spøk og ønsker slett ikke lærere skal ”bli gjenstand for elevenes ukvalifiserte synsing”. Skolebyråd Filip Rygg begrunner forslaget med et ønske om å få frem de gode historiene. Intensjonen er at en slik kåring kan være med ”å heve statusen til skolen og lærerne”. Spørsmålet er om det motsatte faktisk skjer i denne saken. Det har i så fall lærerne selv sørget for. Forslaget er ingen genistrek, og det er fullt mulig å problematisere sider ved det. Men jeg skulle gjerne vært foruten det bilde av lærerstanden som blir tegnet i denne debatten.

Tom Staavi, redaktør i Dine Penger, skriver på sin blogg at Utdanningsforbundet kommuniserer følgende: ”Det er helt forferdelig å være lærer. Lønnen er elendig, yrket er hardt og lite verdsatt. Stort sett er vi mot alle nye forslag som kommer”. Videre er han opptatt av at fagforeningen begrunner noe av sin motstand med at ”alt lærerarbeid er teamwork”. Som om det er så spesielt for læreryrket. Teamwork er viktig, men i møte med elevene handler det om min faglige kompetanse og mine evner som motivator og veileder. Jeg tror faktisk at elevene er i stand til å vurdere nettopp det. Til neste uke skal mine elever i ungdomsskolen få gi tilbakemelding på hva de synes om undervisningen min. (Les for øvrig mitt innlegg: Endelig en vurdering av innsatsen min – etter ni år)

Med Kindle på reisen

Med dagens avis ved bassengkanten i Egypt

Kindle er en utmerket følgesvenn på reisen. Det er min konklusjon etter en ukes ferie i Egypt. Jeg leser dagens avis, gode bøker og sjekker Wikipedia for viktig info. I sollyset ved bassengkanten savner jeg overhodet ikke trykksverte og papir. Å få The New York Times levert kostnadsfritt hver dag var rett og slett kult.

Etter en lengre bloggpause er jeg nå klar til å berette om en av digitaliseringens mange velsignelser. Jeg har vært eier av lesebrettet Kindle i noen uker nå. Da lesebrettet ble lansert internasjonalt i oktober blogget jeg om gode grunner til å skaffe seg Kindle. I desember bestilte jeg så en Kindle. Mine første erfaringer med Kindle kan du lese her. Ferieuken i Egypt var en god anledning til å teste ut et av lesebrettets store fortrinn i forhold til DTB (dead tree books). Det handler om hvordan et lite brett erstatter hyllemeter med bøker, ja faktisk en hel bokhandel og hvordan avisen leveres før abonnentene får den i postkassen.

Papirløs hverdag

Siste dag på kontoret før jul gikk med til å tømme gamle ringpermer for papir. Målet er en papirløs skolehverdag. Det aller meste av gamle papirer gikk i søpla. En mindre bunke skal skannes slik at det kan lagres digitalt. De siste par årene har jeg lagt penn-og-papirtiden bak meg på de aller fleste områdene livet.

Med Kindle lesebrett som årets julegave, er jeg klar for nye leseopplevelser. Jeg kommer fremdeles til å kjøpe DTB, men digitale bøker vil dominere i mitt fremtidige bibliotek. DTB står for Dead Tree Book og er begrep som er utviklet av lesebrettentusiaster. Jeg leser en rekke aviser og magasiner på papir. Hvor lenge det varer, vet jeg ikke. Sports Illustrated ser for seg fremtidens magasin på en tablet. Sjekk denne videoen:

Vårt Land hadde for kort tid siden en reportasje om undervisningsleder Sveinung Bjørke ved NLA. Han har brukt noen år på å utvikle et papirløst kontor. Du kan se en video om hans erfaringer her. I prinsippet jobber jeg også papirløst. Jeg bruker papir noe. Det skyldes i hovedsak at vi ikke har full PC- dekning for elevene til enhver tid.